13
April
2008
Nå i helgen har jeg lest Thomas Hylland Eriksens siste bok – “Storeulvsyndromet – jakten på lykken i overflodssamfunnet” Jeg vil varmt anbefale den til alle som er interessert i dette med lykke kontra forbruk, enten man ser det i et personlig lykkeperspektiv eller utfra et mer globalt miljømessig perspektiv. Forfatteren tar nemlig opp begge deler.
Penger og materielt forbruk gjør oss ikke lykkeligere. Det er noe de fleste vet.
Så hvorfor fortsetter vi vår forbruksspiral? Hylland Eriksen tar for seg flere teorier om hvorfor vi forbruker mer og er på evig jakt etter
den neste duppeditten. Han er innom både psykologi, biologi, sosiologi og antropologi – i tillegg til filosofi og religion – i jakten etter svar. Boken er både akademisk og personlig, humoristisk og seriøs.
Dette var for meg en motiverende og inspirerende bok å lese. Jeg vil ikke røpe
konklusjonen han kommer til, men vil si såpass at jeg vil anbefale den på det varmeste til alle som… ja, til alle i det hele tatt. Kanskje
spesielt til oss miljøforkjempere, vi har et par grunnleggende ting å lære fra denne boken.
Skrevet: Miljø og dyrevern: praktiske tips, Politikk & samfunn
1
April
2008
FrP har gått ut mot private klimatiltak som vil koste nordmenn penger og tid og kaller det for “symbolpolitikk”. Jeg vil tro at det ikke bare er FrP som bruker dette som argument mot å gjøre endringer i hverdagen, og jeg vil derfor se litt nærmere på dette.
Det er selvsagt helt klart at rent utslipp som enkeltmennesket i Norge klarer å redusere vil være svært lite sett i forhold til f.eks kullkraftverk i Kina. Men mens FrP anser “symbolpolitikk” som noe negativt, så ser jeg på det som meget positivt og meget viktig.
Norge er et av verdens rikeste land, med en stor oljeindustri. Selv om vi er et lite land både geografisk og demografisk sett, så har vi stor anseelse og innflytelse i verden når det gjelder f.eks internasjonal diplomati. Det vil derfor gi et sterkt signal utad om Norge blir et foregangsland når det gjelder klimatiltak, både av privat og politisk karakter. Det viser at vi tar vårt ansvar når det gjelder utslipp. For selv om Norge er lite, så er det viktig at vi gjør vår del, som alle andre. Ved å gå foran så kan vi inspirere nettopp land som f.eks Kina til å gjøre sin del. Symboleffekten kan derfor være en uvurderlig drahjelp som kan være en viktig faktor når det gjelder å sette igang internasjonale endringer.
Hvis ingen starter, så er det en reell fare at det internasjonale samfunn blir sittende på gjerdet. Hvorfor skal Kina og India foreta store og kostbare endringer når det er vestens skyld at situasjonen er som den er? Og hvorfor skal vesten gjøre noe når det er de fremadgående, store land som Kina, India og Brasil som står for en stor del av den reelle forurensingen i dag?
Selv om vi ser bort fra klimadebatten i det hele tatt, så har vi likevel et ressursproblem. Det er rett og slett ikke ressurser nok på planeten til at land som Kina og India kan ha det forbruksnivået som vi har i vesten. Det er også en svært viktig grunn til at vi trenger å gjøre individuelle tiltak for å redusere vårt forbruk – uansett om man vil vektlegge klimaendringer eller ikke.
Til slutt har vi også dette med å leve i overenstemmelse med ens egne verdier og å våge å gjennomføre det man tror på. Hvis vi mener at forbruket er for stort, at fordelingen er skjev og at vi trenger å redusere vårt energi- og forbruksnivå av hensyn til planeten og/eller mennesker fra fattigere land, så kan vi gjøre det for å leve i overenstemmelse med egen samvittighet og overbevisning. Det er viktig for den individuelle lykken.
Så, ja, individuelle klimatiltak i Norge er symbolpolitikk – en svært viktig sådan.
Skrevet: Miljø og dyrevern: etikk, idealisme og tanker, Politikk & samfunn
